Ardfern Yacht Chandler og teletubbie-klem

02.juli – 04.juli 2022 – Kristine

Vi stavret oss inn på Ardfern Yacht Chandler søndag morgen 09.30 med offshore seilbukser som lager svisjende lyder når den ene foten settes foran den andre. Den lyden som kommer når man går med kjeledress som er så tykk at absolutt hele foten fra lysk til ankel subber borti hverandre når man går. Ruben ga meg en klem når jeg var antrukket hele offshore-drakten min pluss redningsvest hin dagen. Han mente det var som å klemme en teletubbie. Snakk om å føle seg tøff som kvinnelig seiler i Offshore drakt på jordomseiling.

Vi var ikke spesielt overrasket da de ikke hadde noen ankervinsjkontroll til oss. Det var mulig å kontakte produsenten mandags morgen men vi regnet ikke med å få et positivt svar fra dem heller. Vi valgte å si ja takk til at båtforretningen sendte en henvendelse til produsenten, men vi ønsket fremdeles å fortsette seilaset sørover før den tid og heller satse på at varene kunne sendes til en havn som vi kan seile til senere. 

Seilaset til Jura var altså så heidundrende friskt. Kryss-seiling med vinden stort sett forfra og 8-15 deilige m/s. Det var skikkelig bygevær, og hadde kapteinen hatt hår så skal jeg love deg at det hadde blafret godt i det. Det var så mye vind, strøm og sjø mot den retningen vi seilte at selv i denne vinden klarte vi bare å presse oss frem i 3 knop. Storseilet var redusert og cutterseilet var på. Det gir den mest behagelige båten, uten så fryktelig mye krenging. 

Vi kom frem til bukten ved Jura, og her var det ikke spesielt godt skjermet der vi forsøkte å sette ankeret i uværet. Det har vært så mye hyling og skriking oss i mellom i disse situasjonene. Jeg står alltid foran og skal se på ankeret og hvor mye kjetting som slippes ut, mens Ruben sitter bak på roret og styrer og slipper ut ankeret med en bryter. Vanligvis ville jeg sluppet ut ankeret selv med en kontroller som vi har helt fremme i ankerluken. Denne er, som vi har nevnt kanskje et fåtall ganger, permanent ute av drift. Når vi holder på sånn som dette, på hver vår ende av båten i drønnende vind, er det skikkelig vanskelig å høre hverandre. Man må snu seg helt rundt, vende seg mot den andre og skrike av full hals. Kommer ikke til å være noe igjen av stemmebåndet eller forholdet om vi fortsetter slik.  Vi har vært ganske så frustrerte og sure på hverandre ved flere slike anledninger på grunn av beskjeder som ikke har blitt hørt eller tolket feil. Det hjelper så klart ikke at vi begge er ganske stresset når det absolutt skal blåse så voldsomt. 

Når vi var godt festet til sandbunnen og vi satt inne i den gyngende skuten avtalte vi at fra nå av blir det ingen skriking, vi skal heller bli god på å bruke håndsignaler. På denne måten unngår man misforståelser og klemte fingre i ankervinsjen. Mandags morgen 4.juli fikk vi beskjed om at det er 5 ukers ventetid på ankervinsjkontrollen. Det blir ikke helt aktuelt å vente så lenge fordi det er vanskelig å vite hvor vi vil være om 5 uker. Løsningen ble å bestille en på nett til Norge. Vi får besøk av en venninne av meg, Sigrid,  i Portugal i starten av august. Hun er vår reddende engel av en masfjording, og tar den med til oss. Deilig å slippe å bruke så mye tankevirksomhet på dette de neste ukene. Vi sitter enn så lenge fast på Jura i en dag til (vinden holder oss som gissel) før vi kan seile videre. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *