Fair isle

13.juni 2022 – Kristine

For en vakker øy dette er. Jeg har forsøkt å finne ut hvor navnet kommer fra, Fair Isle, og har konkludert med at det kan direkte oversettes til vakker øy. Fairest of them all, som fra snøhvit og de syv dvergene. Selv om dette helt sikkert ikke er den riktige betydningen finner jeg det veldig passende uansett. 

Vi er fremme etter et seilas på 7 timer. Jeg og Ruben opplevde nok dette seilaset på to veldig ulike måter. Ruben fikk seile i skikkelig vind, trimme seil og suse avgårde for egen maskin. Jeg vet at dette gir han stor glede, og det syns. Selv om det fysisk krevende og jeg ser ansiktet til en sliten mann, glimter det i øynene hans og han smiler fra øre til øre. Jeg unner den mannen all glede i verden. For min del var det en litt annen historie. Den bitende kulden satte frosten i meg etter kort tid og jeg ble som vanlig sjøsyk. Jeg hadde på et plaster, som tar vekk den virkelig ille kvalmen, men den tar ikke alt. Disse to i kombinasjon gir en veldig innesluttet Kristine. De som kjenner meg vet at jeg lider av et syndrom som kalles munndiare, så 7 timer i total stillhet er ikke spesielt typisk meg. Det er som pappa en gang sa, “Det er ingenting som er gøy når man er kald”. En mann med erfaring han Pappaen min. 

Jeg er mildt sagt veldig glad for å være fremme på Fair Isle. Det er en god del båter her men heldigvis plass til oss også. Vi kom frem 18.00 og det er fremdeles ingen fungerende dieselvarmer i båten. Det går altså i ullundertøy, boblejakke og lue innendørs. Ruben har gått seg en tur alene, jeg må rett og slett bare få i meg varmen igjen under dynen. Når han kommer tilbake skal vi faktisk unne oss å se en film. Et vennepar av oss var så geniale at de fylte en harddisk med litt filmer og serier som vi kan kose oss med på kalde dager som dette. Midt i blinken, tusen takk!

14.juni 2022 – Kristine

Jeg hadde ikke gjettet det, men så er vi altså her. Vi har 5 års jubileum i dag og kan si at vi tilbringer den på Fair Isle. Det er stor stas. En bitteliten øy i Nordsjøen som kalles for en Juvel i havet, og det med rette. Øyen er en eneste stor gresslette som brer seg i myke, lange fasonger uten et eneste tre i sikte og som ender i brutale og krappe stup ned i havet. På klippesidene sitter tusenvis av fugler spredt i redene sine, som små frø på et jordbær. I dag har vi gått en tur på ca 3  km fra havnen til fyrtårnet på sørspissen av øyen og ca 1,5 km til fyrtårnet på nordspissen. Ved fyret på sørspissen var det en flott utsikt over havet i retning Orknøyene. Når jeg sto på gressletten og så mot havet var omgivelsene overraskende rik på støy. Hvis jeg lukket øynene kunne jeg like gjerne stått på en travel motorvei med brummende motorer i trafikken. Det er et fantastisk dyreliv på øyen med kaniner og hundrevis av sau. I havnen tittet det også frem to-tre sel i havoverflaten som tittet sjenert på oss fra avstand. Det er også et spesielt rikt fugleliv på øyen. Blant annet min personlige favoritt; lundefuglen. Lundefuglene var veldig nysgjerrige så vi fikk komme ganske tett på. Hadde det vært innafor så hadde jeg tatt med meg en hjem. Det ble noen nydelige bilder. 

Det er godt å roe litt ned og faktisk nyte den plassen man besøker. Vi har det kanskje litt for godt impregnert i huden at vi alltid skal haste oss videre fra sted til sted. De seilturene vi har vært på tidligere har et ord til felles, og det er ambisiøst. Vi skal på død og liv alltid dra lenger enn det vi egentlig har tid til. Resultatet blir jo deretter også, hastverk. Vi må bare ta to skritt tilbake begge to og huske at vi ikke på noen måte har dårlig tid og skal kunne være litt turist vi også.

Det er godt å ha beveget seg litt i dag. Det løfter humøret og vi sitter å nyter en sjelden solstråle med bringebærøl i cockpit. Vestlandskyss tar oss av gårde imorgen igjen, nå til en ankringsplass på Orknøyene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *