Seilaset fra Orknøyene til Skottland

21.juni 2022 – Kristine

Jeg ønsket å skrive et eget lite innlegg om akkurat denne turen. Litt på samme måte som jeg skrev om turen vår over Nordsjøen, selv om dagens seilas var betydelig kortere.

Grunnen til at jeg ville skrive litt om seilaser rundt Cape Wrath er at dette var en opplevelse som satte en liten støkk i meg, og som har gjort det tydelig for meg at en reise som dette er en mental utfordring i større grad enn det jeg hadde sett for meg. Cruising kommer så klart til å ha sine oppturer og nedturer, det har vi begge vært klar over. Men når man ligger i sofaen to uker etter avreise og allerede leker med tanken på å gi opp, så føler man seg ikke spesielt høy i hatten og man føler seg ikke spesielt mentalt sterk. 

Det neste kraftige vindsystemet kommer til orknøyene og nordskottland natt til onsdag. Derfor hiver vi oss rundt 05.00 tirsdag morgen med mål om å komme oss rundt Cape wrath slik at vi kommer oss til fastlandet før uværet treffer. Vi har gjort båten klar og jeg tok en vurdering på at jeg ikke skal bruke sjøsykeplaster denne gangen fordi jeg på ett eller annet tidspunkt må klare å bli kvitt faenskapen. Klokken 06.00 var det avreise og vi så på kartet og planlagte ruten vår. For å komme oss ut fra Orknøyene valgte vi å gå gjennom et et lite sund som leder rett ut til Nord-Atlanteren. 

Som merket på kartet (se bilde) valgte vi å gå gjennom sundet mellom Evie og Rousay. Det var jeg som sto på roret. Jo mer vi nærmet oss den lille øyen midt i sundet, som vi skulle gå til høyre for, så jeg at det var noe rart med horisonten. Det var ekstremt mye bevegelse og horisonten var veldig hvit. Har du stått og sett ut i sjøen en dag med mye vind? Eller sett bølgene slå mot skjær eller klippekanter? Bølgene treffer med mye kraft, og skummer hvitt og brusende til alle kanter. Det var en sånn assosiasjon jeg fikk da jeg så mot åpningen ut i havet. Det ga rett og slett ikke mening for meg. På kartet viste det ikke noen skjær eller grunner, det var faktisk ganske dypt der. Likevel så horisonten helt absurd ut, og ikke som den vanligvis gjør, selv om det blåser en del. Vi diskuterte det og kom frem til at det helt sikkert var en åpning der fremme som vi kom oss gjennom og at det helt sikkert ikke var så ille som det virket. 

Men det var ille.

Plutselig var det kaos. De den første bølgen traff oss, rakk jeg nesten ikke styre båten i riktig retning fordi den kom så raskt. Den traff oss foran, men litt på siden. I kraftig sjøgang er det viktig at båten styres rett på bølgekammen. Treffer bølgene siden av båten kan den slås over ende og velte. Da neste bølge kom traff jeg den rett på. Det var en eksplosjon av saltvann og et rungende drønn i møtet før båten falt et par meter og dundret ned i  bølgen på baksiden. Bølgene var store krappe trekanter som brøt tungt på toppen. Ruben sto rett foran meg og holdt seg fast i kalesjen og brølte at jeg måtte styre mot bølgene. Kroppen min gikk rett i krise modus. Jeg er sikker på at om jeg hadde produsert mer adrenalin så hadde det begynt å renne ut av ørene på meg. Det var helt merkelig, for selv om båten krasjet inn i bølge etter bølge og det dundret som torden rundt meg kunne jeg høre min egen pust helt krystallklart. Jeg har aldri vært borti lignende sjø, og jeg ante ikke hva som ventet oss i neste bølge. 

Vi kom oss gjennom. Kroppen min ristet ukontrollert og selv om dette møtet ikke varte mer enn i maks 5 – 10 minutter måtte jeg nesten skrelle fingrene mine av roret. Det tok ganske lang tid før kroppen min kunne godta at den var utenfor fare. Det var nesten som om den ventet på neste katastrofe. Foran på båten hadde ankeret hoppet ut av ankerfestet og slått måt båten slik at gelcoaten ble ødelagt. Da Ruben gikk frem på båten og oppdaget hva som hadde skjedd var det et veldig bistert ansikt som møtte meg da han kom tilbake til cockpit der jeg fremdeles roret. Det var en del vind, og bølger ute på havet, ikke noe farlig nå, men det er greit å få opp seilet slik at man får fart og ligger stabilt. Men storseilsfallet, altså tauet som heiser opp storseilet, hadde viklet seg inn i akterstaget. Ruben klatret opp på masten for å løsne fallet fra seilet slik at vi kunne prøve å riste det løs, men så glapp fallet. Vårt storseilsfall er en vaier, ikke et tau, og dermed veldig glatt og tynt. Det pisket rundt i vinden som en gal. Frem og tilbake og rundt og rundt. Det var umulig å få tak i. Til slutt dro vi fallet helt opp i masten fordi dersom vi ønsket å få opp noen seil ville fallet ødelegge seilet slik som det pisket i vinden og bølgene. Vi monterte reservefalleft i storseilet og fikk opp seilene. Hvis noe mer hadde gått galt nå så hadde det klikket for oss begge.

Jeg nevnte i forrige post at vi ble invitert ombord i en båt av noen briter i Kirkwall. Vi fulgte litt med på AIS og så at de skulle samme vei som oss, men valgte å dra rundt og heller seile på oppsiden av Rousay. Vi har ikke snakket med dem om dette, men noe sier meg at de ante at det var fare på ferde og heller valgte å seile de to timene rundt istedenfor. Vi er ikke sikker, men vi har tenkt at grunnen til at bølgene ble så krappe og store som de ble, er et resultat av været fra havet som møter sterkt tidevann i motsatt retning i en smal bukt. Der ser man gevinsten i å kjenne områdene man seiler i.

Den dårlige stemningen ulmet, og vi var helt rystet begge to. Men solen tittet frem og skyene viket for den blå himmelen. Det var nok til at det føltes som et pittelite plaster på såret. Så kom sjøsyken. Jeg fikk et godt råd en gang. Når man vet at man kan komme til å bli sjøsyk, spis noe som smaker nesten like godt på vei opp som på vei ned. Så det ble banan til frokost. Det smakte best på vei ned, det må jeg bare si. 

Det var når jeg lå i sofaen etter å ha kastet opp alt jeg eide av næring og ikke klarte å få i meg noe at jeg kjente på min første skikkelige mentale knekk. Tankene gikk til kaskaden av bølger vi møtte tidligere på dagen og jeg kjente pulsen øke umiddelbart. Hvorfor i alle dager gidder jeg dette? Hvordan skal jeg klare to år med panikk, sjøsyke og konstant bekymring? Det fantes ikke et gram glede eller positiv tankegang hos meg. Og det var etter en halv dag med sjøsyke. Jeg skjønner hvorfor folk velger å hoppe over bord etter dagevis med sjøsyke. Jeg blir i alle fall helt ødelagt i hodet av det. Jeg satt et sjøsykeplaster og det kom seg litt etter det. Like fullt mental trening som fysisk trening denne seilingen.

Vi kom frem til ankringsplassen ca klokken 22.30. Da måtte Ruben heise meg opp i masten slik at vi kunne få ned igjen storseilsfallet som vi hadde dratt helt opp. Klokken var 23.00, det regnet og var ganske kaldt og jeg befant meg i toppen av en mast. 18 meter over båten i bølger. Jeg fikk tak i fallet heldigvis. Når Ruben ordnet klart for å slippe meg ned igjen hadde jeg et halvt minutts ventetid i toppen der hvor jeg igjen lurte på hvordan i alle dager jeg hadde havnet her. Hvilket veiskille i livet førte til at jeg er akkurat her oppe i drittværet og ikke i en deilig varm leilighet med et par ekstra deilige kilo rundt hoftene og et deilig glass rødvin i hånden. Men så tenkte jeg på det litt til og kom frem til at det var litt kult her oppe likevel. 

4 kommentarer

  1. Høres ut som en dramatisk tur. Havet er ikke til å spøke med, men trøst dere med at med mere erfaring vil også slike situasjoner være enklere å takle. Man lærer undrveis. Ikke gi opp, tenk positivt og støtt hverandre. Se på dette som god lærdom, neste gang er nok f,eks ankeret surret 😉.
    Tusen takk for at dere deler hva som skjer, spesielt de dårlige erfaringene . Livet og seiling er ikke alltid bare rosenrødt. Dere er tøffe, ønsker dere fin silvind videre

  2. Herlig skrevet! Det du beskriver er nok «wind over tide»😬. Om det er en trøtt, så kan jeg forsikre dere at området Orknøyene/ Cape Wrath er kjent som et forferdelig sted å være.
    Det blir bedre😉😎💪

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *