Velkommen til Skottland

Kinlochbervie – Ankerplass

21.juni -23.juni 2022 – Kristine

Ankomst 22.30. Endelig klarte vi å runde Cape Wrath og er offisielt ankommet fastlandet Skottland. Det har vært en liten kvie/milepæl for oss. Det har vist seg å være vanskelig å komme seg rundt dette punktet som stikker litt ut i havet og dermed er veldig utsatt for kraftig vind. Vi fulgte med på været flere ganger daglig, både kort og langtidsvarsel, som stort sett viste veldig korte vindu for å kunne ta seg rundt. Vi skjønte at selv om det anbefales å cruise langs kysten av Skottland i juni er det ganske vanlig at det er mye kraftig vind og stort sett i mot, om du skal sydover. Jeg leste en artikkel på Yachting mothly, der en kar fra Storbritannia skrev litt om hans erfaringer fra å seile langs vestkysten av Skottland. Han nevnte blant annet at Skottland ligger i  et område som får en del restevær fra Karibien og atlanterhavsområdet, som på ingen måte har respekt for sesongene.  Været endrer seg også svært raskt, spesielt innaskjærs. Noe som faktisk minner en del om vår seilerfaring fra Norge og vestlandet. Man kan se regnbygene komme langt i det fjerne. Et øyeblikk er det sol og knall blå himmel, og det neste er det plaskende regn og tåke til alle kanter. 

Etter et grusomt seilas som jeg skrev litt om i forrige post, var vi altså fremme tirsdag kveld 22.30. Før man fikk trekke pusten ordentlig var det rett opp i masten. Vi er i alle fall  ikke på noe ferie. Denne natten blåste det opp i 20 knop i kastene og vi hadde på alarm hver andre time for å sjekke at ankeret fremdeles satt. Det var en slitsom natt. Det har ikke vært mye ankring på denne turen så langt. Vi må nok bare bli litt trygge igjen, ankeret vårt skal tåle betydelig mer enn dette. Beklager allerede i forveien, for disse linjene er skrevet av en sliten jente og enkelte deler av lesingen vil bære litt preg. Onsdag var nemlig også en traurig dag. Grått og kaldt og stort sett drypping fra himmelen fra morgen til kveld. Ruben brukte dagen på å tette en liten lekkasje fra watermakeren og jeg satt for det meste på PCen og redigerte ferdig en video. Vi satt også sammen i stuen med en Røde podcast-mikrofon og spilte inn fortellerstemmen til videoen. Herregud så morsomt, kleint og vanskelig på samme tid. Det tok en del forsøk for å få det riktig men det ble ikke så aller verst. Vi må bare komme oss til en plass med litt Wifi slik at vi får lastet opp videoen til YouTube. 

Torsdag, mine damer og herrer, var noget heeelt annet. Vi hadde egentlig tenkt å reise videre i dag men nå var det altså sommer. Deilig varme, sol og glitrende sjø. La meg bare poengtere at i utgangspunktet liker jeg ikke å ha det kjipt. Jeg undres; om man klarer å utfordre komforten og bli værende i en tilværelse man ikke vanligvis er vant med, vil fine dager da sette et skikkelig inntrykk? For oss har det betydd bitende kulde, skikkelig dårlig vær, ingen tilgang på varmtvann eller varme generelt, sjøsyke og mer eller mindre urokkelig bekymring siden vi dro hjemmefra. Hva ville jeg ha valgt? To uker med jevn tilfredshet og lite motgang, for så å komme til dette stedet og egentlig ta det litt for gitt? Eller denne opplevelsen hvor jeg satt i solen og kjente på en følelse om at jeg ikke kunne huske sist jeg hadde det så fint. Hva vil jeg velge ellers i livet? Kanskje en blanding av begge deler, jeg har ingen tvil om at jeg har hatt veldig godt av dette. Jeg vet ikke. Fytti så bortskjemt vi er her på jordomseiling og greier. 

Ruben var meget giret på et dykk i denne bukten. Jeg var ikke med på notene ettersom vi ikke har varmtvann. Men Ruben ploppet uti etter litt skepsis fra meg. Det blåste fremdeles en del, og jeg er ikke veldig fan av at man dykker alene med mindre sjøen er blikkstille. Vi har sett noen sel som har svømt rundt her på avstand. Det var mest det som lokket han, å dykke med sel. Hvor kult hadde ikke det vært! Han plasket rundt i bukten mens jeg satt på dekk, bok i hånd, og holdt et øye med den bittelille oransje prikken som er snorkelen til Ruben. Ingen sel i sikte rapporterte en litt skuffet kaptein. De har nok full kontroll over det som er i nærheten og vet å holde seg ute av syne.  

På ettermiddagen poppet vi en perlevin som vi har hatt med fra Norge. En god vin med smak av bringebær. Vi koste oss sammen i solen i cockpit og snakket om alt og ingenting. Vi snakket også litt om at nå som vi har kommet oss til Skottland, så må vi klare å innstille oss på at det er seiling som er målet fremover og ikke det å komme seg fortest mulig frem koste hva det koste vil. For koste, det gjør nemlig diesel, og det krever midler som jeg overhodet ikke har lyst å bruke på brensel fremfor en deilig drink på Barbados. 

5 kommentarer

  1. Takk for flott rapport. Håper dere holder motet oppe og at kalde opplevelser blir byttet ut med varmere dager etterhvert. Virker som humøret fort kommer tilbake etter ublide opplevelser og det er en viktig egenskap for eventyrere.😁 lykke til videre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *